Det var ikke før jeg hadde kjent Cindy en god stund at jeg lærte meg at hun var gründer av sitt eget selskap – en vellykket selvstendig entreprenør med en ekstraordinær reise. Hun opptrådte aldri med aggressiv selvsikkerhet, gjorde store erklæringer eller førte med seg en skremmende energi. I stedet var det en stille visshet over henne, en ro som gjorde at jeg ble sterkt nysgjerrig på hennes historie.
Mens jeg lyttet til henne, begynte jeg å innse noe dyptgående: de virkelig sanne valgene i hennes liv var ofte skjult under de lette, enkle bemerkningene.
"Jeg reiste til Guangdong på den tiden fordi lønna var bedre."
"Å starte mitt eget selskap? Vel, jeg måtte bare ta på meg mer ansvar på den tiden."
"Under pandemien kjempet alle videre – vi var ikke spesielle."
Disse beskedne utsagn skjulte en avgjørende sannhet: ved hvert kritisk vendepunkt i livet sitt hadde Cindy aktivt valgt den vanskeligere veien – den som krevde mer av henne, men også lovet vekst. Dette handlet aldri om å bli presset av omstendighetene. Det var en bevisst handling av selv- oppdagelse .
Det første valget: å forlate komforten bak seg
I 2004, mens studenter i Wuhan kjempet om stabile jobber, statstjenesteplasser eller mastergrader, prøvde også Cindy den konvensjonelle veien – en lokal jobb med en magelig lønn og forutsigbare arbeidstider. Men hun klarte ikke riste av seg følelsen av at det måtte være noe mer.
Da hun fikk en stilling i et mindre bygdeselskap i Zhejiang – en "koselig jobb" med gratis bolig og mat og en varm, familievennlig atmosfære – ble hun usikker . "Etter noen måneder ble jeg rund og komfortabel," husket hun. "For komfortabel. Det skremte meg."
Så hun sluttet.
I stedet reiste hun sør til Guangdong og ble med i et strengt taiwanesisk produksjonsselskap. Tolv timers arbeidsdager. Åtte-personers dormitorkvarters. Startet nederst som junior innkjøper. Mens jevnaldrende nyte sin ungdom, memoriserte hun produktkoder, studerte kvalitetskontrollstandarder og analyserte logistikk i leverandørkjeder.
Dette var ikke nød som ble påtvunget henne. Det var en bevisst læretid .
År senere, som konsernsjef, ville hun gjenkjenne hvor mye den erfaringen formet henne – hvordan selskapets slanke ledelsesfilosofi ga henne et uforsonlig engasjement for kvalitet, effektivitet og ansvarlighet. Det ble en del av hennes DNA.
Mønsteret i valgene hun tok
Det samme mønsteret gjentok seg gjennom livet hennes karriere :
Feministiske forskere diskuterer ofte de «strukturelle fella» kvinne møter – hvordan tilsynelatende lettere valg stille kan undergrave deres valgkraft og og gjøre dem avhengige over tid. Cindys historie gir en utvei.
I hvert øyeblikk der hun kunne ha stolte —på en partner, på konvensjon, på sikkerhet—valgte hun istedenfor å ta ansvar . Ikke av motvilje, men på grunn av noe hun enkelt kaller «en drøm». Det lille jenta folk kalte «ikke noen å spøke med»—kanskje hadde hun plantet en frø av drømmen i hjertet sitt tidlig. Over årene, etter som hun vokste, tok frøet rot og spirte, blomstret igjen og igjen med livets uovervinnelige kraft.
(Fortsetter...)
EN
