Når julen 2025 nærmet seg, hadde vi vårt siste ansikte-til-ansikt-møte med en utenlandsk kunde før vi returnerte hjem. Tilbakeblikkende føler jeg ekte takknemlighet for at vi gjorde innsatsen og traff hverandre personlig.
Det vi oppdaget under samtalen var noe mange leverandører lærer tidt eller sent: Kunden vi en gang betraktet som en «liten kunde» viste seg å ikke være liten i det hele tatt. I sitt nisjemarked har de bygget opp langsiktig styrke og ekspertise – bare uten å være høylytt om det.
Det var en på tide minnelse til meg selv: aldri merkelapp en kunde for raskt .
Hvis en kunde er villig til å møtes, er de alltid verdt å møte. Mange antagelser blir bare overvurdert når du faktisk setter deg ned og snakker.
Møtet gikk smidig og naturlig. Våre forventninger var like, diskusjonen var avslappet, og det var ingen påtrykkning eller frem og tilbake forhandling. Det føltes mer som en gjensidig bekreftelse – en uuttalt forståelse for at dette var et samarbeid som kunne gå videre sammen.
Ved slutten av møtet overrasket kunden oss med julegaver: sjokolade og smørkaker. Ikke noe ekstravagant, men tenksomt og perfekt tidspunktet. Den lille gesten etterlot et sterkt inntrykk.
Etter å ha møtt mange kunder gjennom årene, har jeg lagt merke til noe interessant. Noen svært store og profesjonelle selskaper behandler møter strengt som forretning – ingen gaver, ingen ekstra gestikuleringer. Det er helt i orden. Klare regler og grenser kan være en styrke.
Men til slutt handler forretningslivet fortsatt om mennesker .
I kinesisk kultur representerer små handlinger ofte respekt og hensikt. Et gave trenger ikke å være dyrt – det som betyr noe er tanken bak, følelsen av «jeg tenkte på deg». I mange tilfeller blir denne menneskelige berøringen en stille fordel.
Selvfølgelig finnes også situasjoner der langsiktig samarbeid transformerer gaver til en forventning snarere enn en handling, noe som kan utyde grenser. For meg er nøkkelen balansen. Det handler aldri om om du må gi eller ikke gi – det handler om å forstå relasjonens stadium, kulturell kontekst og gjensidige grenser.
Det mest minneverdige øyeblikket skjedde imidlertid midt i møtet.
Mens vi diskuterte presentasjonen, begynte plutselig kundens to schnauzere å slåss. Eieren grep inn, halvt fortvilet og halvt moret, og skilte dem fra hverandre mens han lo. I det øyeblikket forsvant den formelle atmosfæren. Det var ingen «kunder» eller «leverandører» – bare mennesker og virkeligheten som utspilte seg på naturlig måte.
Av alle de utallige kundemøtene jeg har deltatt i, var dette ett av de mest avslappede og minneverdige.
Det som gjorde det enda bedre, var det som skjedde deretter: kort tid etter at møtet ble avsluttet, ga kunden en ordre. Det var ikke en stor ordre, men det føltes riktig. Det var ikke impulsivt – det føltes som et veldig tenkt beslutning som bare hadde ventet på å skje. Et klart signal på at tillit hadde begynt å virke.
På et mer personlig plan, siden jeg selv fikk en hund, har jeg sluttet å være redd for hunder og begynt å legge merke til dem overalt. Å møte kundens hunder var en uventet bonus – en liten personlig glede innvevd i en forretningsreise.
Til slutt, essensen av forretningsmessig samarbeid er menneskelig kontakt .
Etter hvert som 2025 nærmer seg slutten, å avslutte året med et møte som var avslappet, ærlig og resulterte i reelt samarbeid, føles som en gave i seg selv.
En påminnelse til mitt fremtidige jeg:
Døm ikke kundens «størrelse» på forhånd.
Hvis en kunde er villig til å møtes, ta alltid tiden.
EN
